| |
|
|
|
Forsiden |
|
|
Til ettertanke ... |
|
Hver mobiltelefon skaper rundt 75 kilo søppel under produksjon. I 2005 ble det solgt 2,35 millioner nye mobiltelefoner i Norge. |
|
|
|
Akio |
|
|
|
Skrevet av Kim Borgen onsdag 06. august 2008
|
Blikket fra bulende hundeøyne streifer deg før den tar inn omgivelsene. I den andre enden av lenken står en fremmedlandsk dame. ”Maria Guttierez,” sier hun og strever med å frigjøre en hånd til hilsen. (Lanken et pust mot huden, ansiktet innrammet i grått, stenk av tung parfyme. Nesen en tung fugl under skjøre vinger av plukkete øyebryn.)
”Herlog Skutle. Velkommen. Er det din hund?”
”Jeg ... ikke vet?” Hun smiler prøvende. Du tar deg i å stå halvt bøyd med hendene over dyret som til en kroning. (Rex Canus bredbendt mot alteret ikledd rød fløyel til pistring fra følget som brenner etter å urinere på kirketrappen.) Den legger på ørene og har underbitt.
”Ja vær så god og sitt,” sier du.
Hun ser spørrende på deg. ”Ja?”
”Sitt,” gjentar du med en gest mot konferansebordet. Bikkja setter seg. Hun drar den etter. Armen stryker skjørtets bakside før enden treffer stolkanten.
”Du har snakket med Marte? Ja? Kaffe? Vil du ha kaffe?” Du peker pedagogisk mot kannen.
Marte ankommer forpustet med en avvergende gest til fru Guttierez, som gjør mine til å reise seg. Hun har den blå toppen og en linbukse som må være ny.
”Altså, Maria trenger hjelp. Hun ønsker å starte for seg selv, lissom, men får ikke stipend. Næringssjefen har satt seg på bakbeina. Sørensen.”
Du fornemmer hvordan du endrer deg, gjenkjenner formen du antar i hennes nærvær. (Kvinner du tidligere ikke ville ofret ett blikk. Noenogtrettiåringer, den gjengrodde stien mot ungdommelighet.)
”Ja. Sorensen!” utbryter fru Guttierez. ”Jeg har ligget med hans kontor.”
”Nei.” Marte lener seg frem. ”Snakket. Snakket med hans kontor.”
”Ja! Snakket. Med hans kontor. De ... sprute meg ... om jeg stas ...”
Marte legger hånden på hennes. ”De spurte deg om du var norsk statsborger, ikke sant?”
”Jeg svare tilbake nei. De sa ingen hjelp.” Maria Guttierez kaster seg bakover i stolen.
Bikkjas irettesettende blikk. En hund med agenda. Er det en flekk på teppet der den satte seg? (Den gruppetilhørigheten du tillegger disse yngre kvinnene, tegnene på at ting ikke har gått seg til, restene av undring ved øynene, av jentefakter og ubehjelpelighet, deres blussende steilhet og pussige sko, fruktbarheten som får dem til å svelle.) Skal noen oppheve ordren, må det jo være fru Guttierez. Men hun overser hundens gjenstridige lydighet. (Mandelpotet, en overparfymert fugl som bakser tungt i ansiktet.) Kanskje deler de ikke noe språk utover budoarets vokabular. Du strekker deg etter kannen.
”Hva kan vi gjøre?” Marte følger den svarte væsken med blikket og blotter misfargete tenner. ”Hun skal starte med søm. Det er jo håndverk og midt i blinken for sysselsettingsmidlene, lissom.”
”Så lenge hun ikke er norsk statsborger, har hun ikke lov til å drive næringsvirksomhet. Du får råde henne til å holde det på hobbyplanet, Marte. Maks tjue, tretti tusen i året.”
”Hun trenger en skikkelig symaskin. Stoffer, et sted å jobbe.”
Du ser vennlig på Maria Guttierez og snakker tydelig. ”Er du flink til å sy?”
”Ja! Jeg lage alt. Nydelige patter. Nei. Putter?” Hun slår irritert rundt seg. ”Du se.” Fra håndvesken river hun opp noe som ser ut til å være en gryteklut.
Med stoffet i hånden ser du Marte nikke nølende.
”Flott,” sier du. ”Hvor mye koster det?”
”Ikke mye. Hundre? Ikke dyrt.”
”Nei. Ikke dyrt.” Martes hånd streifer din idet hun overtar putten, patten. Selskapshunden studerer plakaten på veggen, fotografiet fra permisjonsåret. Året du verken var her eller der, året du vandret. Det mørknet da du nådde det gamle småbruket. I det svake lyset fra vesthimmelen tolket du de gjenspikrete vinduene, malingflassets krøllete ornamentikk, augustkveldens kalde fukt, svalenes kast og sirissenes sluttsats. Du undereksponerte ett trinn og døste i soveposen mens flaggermus renset natten for utøy.
Det var stille hos rammemakeren da motivet lå i plakatstørrelse på disken, frarøvet sensommerens ange. Han ga det et mørkt blikk og sjokket mot bakrommet. Et gjennomskinnelig støv trakk gjennom gaten utenfor, et nordlys som glødet etter styrten. Han returnerte med en sort trelist som en kjepp i hånden. Ufrivillig tok du et skritt bakover, nikket samtykkende og så ham senke armen. En sum ble nevnt, du nikket igjen og falt ut i lyset med en fornemmelse av å ha beseglet hans skjebne. To uker senere var det en eldre kvinne som fant frem den ferdig innrammete plakaten, som keitet mottok pengene og administrerte opphørssalget. Du gjeninntok ditt kontor, hengte bildet på veggen i håp om et blikk. Så langt er bikkjas det eneste. Vil hun oppheve ordren eller slepe den etter seg, dra det sittende dyret gjennom korridoren, ned trappen og ut på fortauet?
Morgenen var våt. Du slengte soveposen over tørkesnora, tung av fukt og mismot. Det var det året du oppsøkte disse stedene, tok disse bildene. Alt var tynget av tegn, tilværelsen måtte avkodes før du igjen kunne bekle din stilling og med kollegers medfølelse innta plassen samfunnet holdt av, der det er deg gitt å innfri forhåpninger eller avfeie dem, å vise medynk eller strikt overholde reglementet, etter eget forgodtbefinnende å veksle mellom hjelper og vokter. I fullt alvor kan du diskutere en strikkemaskin her og noen stoffer der, skjermet bak resepsjonistens smil, det blinkende sentralbordet, himlingens duse overlys, kontormaskinenes utpust og datapulsen gjennom veggene.
Soveposen deiste ned i duggen. Du løftet den råtne snora og tenkte at det burde jeg ha forutsett etter alle de årene han har stirret på meg fra stueveggen. Også her, også nå, med fru Guttierez og Marte på en armlengdes avstand, kan du studere bildet på veggen hjemme; barnefjesets myke buer bak refleksen av dine ansiktstrekk. Det klare, forventningsfulle blikket, håndens grep om pennalet, den andre hvilende på den lille flodhesten (lilla og flosset, avskallet etter hvert som grepet hans tærte på pelsen). I skolegården bøyde du deg ned på en fremmedartet måte og snakket til ham som om alle lyttet. Han svarte på samme oppstyltete vis, dere befant dere i en innstudert enakter. Slik introduserte du ham for fellesskapet.
Du verdsetter denne atmosfæren av merkantil effektivitet, fornemmelsen av at begivenheter løper sammen, at de krystes før de sendes videre: du verdsetter informasjonen som presser seg gjennom veggene og former kurver og grafer, kollegene som biler inn fra distriktsarbeidskontorene for samkjøring og wienerbrød, forkortelsene dere krydrer stammespråket med (stadig nye i takt med moteskiftene i arbeidsmarkedspolitikken), den alvorstunge kvalitetssikringen av tallene før de glir videre til direktoratet og antar overskrifter som Høyere ledighet i januar, Lavere i september.
Reglene annammet du, retningslinjene for hvordan en mann forholder seg slik at barnet blir en sønn og derved gjør mannen til far. Sammen trådte dere inn i skolegården, han frigjorde hånden sin og du, like fortapt som ved din egen skoledebut, bøyde deg overdrevent ned og sa noe ingen av dere dro kjensel på. Med sedvanlig velvillighet svarte han mens øynene søkte kjente i den fargesprakende mengden. Så inntok han plassen samfunnet holdt av, bak pulten med et fattet grep om flodhesten (Made in Japan, overraskende hard mot bunnen av søppelspannet, nesten ikke floss igjen) og med blikket mot deg som knelte foran, enøyd bak kameraet.
Du sier noe som gir dem håp, fremsetter et konstruktivt forslag, fatter en ukontroversiell beslutning, mottar beklemt takksigelsene og rydder kopper mens de samler seg og går, uten at du får med deg hvordan bikkja tar det. I kontorstolen inntar du tirsdagspizzaen mens kontorene tømmes. Etterpå blar du i et tidsskrift med utsyn til holdeplassen og telefonautomaten nede på fortauet. Det er et gammelt tidsskrift, noen må ha lagt det igjen. Sidene er stive og blanke, glatte mot huden, det er godt å bla i når man ønsker å bla, en av mange gjenstander som gjør det fristende å anta at ting var bedre før.
Fortauet er blankt av regn når de kommer, som alltid på tirsdager. Faren gir ham mynter, som alltid på tirsdager. Du betrakter et svart-hvitt bilde av en jakke, med tittel “Hiroshima, 1979. Photograph by Hiromi Tsuchida.” Gutten står i telefonautomaten, han får kontakt, holder røret med begge hender og vender seg bort. Det er en liten og opprevet uniformsjakke, nøkternt gjengitt som på åstedsbilder. Hver skrukk, revne og brett i jakken trer tydelig frem, omhyggelig innpreget i det blanke papiret. Nederst i bildeflaten, midtstilt under jakken, står teksten:
“Akio Tsukuda (13 at the time) was engaged in fire prevention work about 800 meters from the hypocenter. His father found his school uniform hanging on a branch of a tree on August 8, 1945. His body was not found.”
Jakken er i et tykt, lerretslignende stoff så uslitelig at den kan overlates til stadig nye trettenåringer. (Tausheten mellom dem der nede distraherer deg. Det er tusen ting en kan fortelle en trettenåring.) Nederst på hvert erme er det påsydd en vinkel. De minner om militære æresbevisningene med budskap om rang, plass og dyktighet. Øverst på venstre erme er det påsydd en lapp i lysere stoff, antakelig skinn, med japanske skrifttegn. (Du kunne fortalt ham at man kan ta to partikler som vekselvirker, skille dem med en galakses avstand og likevel registrere at en endring i den ene øyeblikkelig påvirker den andre.) Faren tenner en røyk. Gutten tar på seg en lue.
Over den eneste brystlommen, som er på venstre side, er det påsydd nok et merke. Fra et rundt, solliknende symbol stråler energi eller tynne blader. Inne i sirkelen er noe som minner om et smekkert glass eller beger. Nedenfor står andre skrifttegn. Med unntak av vinkelen nederst på høyre erme, er symbolene samlet på hjertesiden. (Du kunne fortalt ham om hans hjernes Amygdala, som rommer den ubevisste erindring og derfor den nedarvede frykt som gjør ham så engstelig for edderkopper.)
Jakken er omhyggelig kneppet med fem knapper, antakelig av metall, ettersom de er intakte. De har det samme symbolet som på brystmerket: det sol- eller blomsterliknende. Nederst er hullet etter enda en knapp som må være fjernet med et rykk. Antakelig har det også vært en knapp øverst i den høye halslinningen. Ettersom det dreier seg om en uniformsjakke og de gjenværende fem knapper er gjenkneppet, skulle nok jakken til enhver tid skulle være kneppet fra øverst til nederst. I august 1945 var antakelig Akios fingre innenfor halslinningen for å lufte ut nå og da, kanskje også denne morgenen da blanke fly enda en gang kunne anes høyt der oppe.
Ennå oppsøker du de gamle stedene, trår stiene mot svarte bålplasser. Du sitter og hører ham spørre om den gang du druknet, din barndoms blå fall. Nok en gang beretter du lydløst: Den frydefulle nedstigningen gjennom sollysets flakking, pipende sang fra veldige dyr, sjøgressets lokkende dans. Helten som skyter ned i drømmen, farfars hvite skikkelse, blind for annet enn klumpen som gynger langt der nede i rester av solskinn. Enda en gang kjenner dere trykket i lungene, hans harde grep rundt brystet, den rykkende ferden mot lyset, overflaten som buler, som brister og lar livet strømme til på ny. Han lyttet alltid med åpen munn, gapte etter luft ved beretningens slutt.
Revnen fra hullet etter den nederste knappen går mellom høyre jakkelomme og knapperaden, fortsetter langs brystets høyre side og opp til skulderpartiet, som er revet vekk i sin helhet. Det er også skader langs halslinningen, særlig der guttens fingre formodentlig dro i kraven. Ellers er jakken forbausende hel når man tar i betraktning at den i gjenkneppet tilstand ble atskilt fra sin eier litt etter klokken åtte om morgenen den 6. august 1945 av datidens største eksplosiv, at den landet i et tre og hang der i to døgn, hevet over kaoset nedenfor, der faren sprang med hese rop.
Fortauet er blankt av regn. Faren kaster sigaretten og sier noe. Ingen av dere oppfatter noe svar. I en skuff i entreen ligger det siste bildet. Du tok det med telelinse uten at han var klar over det, to dager før bussreisen (pliringen i søkeren, den svake summingen fra autofokusen, høyre pekefingers insisterende vektøkning). Hodet klart tegnet mot en diffus bakgrunn. Ansiktet mer skarpskåret, han stirrer fortapt fremfor seg, værer motvillig mot en annen tid. Så snudde han seg mot lyden og så deg senke kameraet med et stivt smil. Dere sto med en avstand du ikke maktet å fylle.
Faren bøyer seg mot sønnen før de skjules av bussen. Du ser gutten idet han aker seg inn på din side. Bremsene hveser, dørene lukkes og bussen gjør et mykt byks mens han hever armen i en bevegelse som forsvinner i vindusreflekser. Faren blir stående, som alltid på tirsdager.
Jakken identifiserte vel gutten på et vis, ettersom faren var sikker i sin sak. Følte han lettelse? Han står blant restene etter sytti tusen avsvidde mennesker med det grove stoffet i hendene. Høyt oppe blinker det i nye fly, i andre øyne som har reist langt for å bivåne dette underet.
Via skjermen mottar du maskinens avmålte avskjed mens du tenker deg bussulykken idet karosseriets implosjon når kroppene, når metallet bretter knuste knær inn i legemets myke midte og ens siste handling er å stryke ansiktet av med en trett gest. I tinningen avspilles Pavane for en død prinsesse, av Ravel. Du slo opp uttrykket i et leksikon: en langsom, høytidelig dans i todelt takt. Noe sørgmodig, forutsigbart, parallellene finner den som søker. Og musikken: den stryker over frodige sletter, et bølgende landskap som faller mot et svelg mellom fjellene. Over slettene skrider et slørprydet følge, bærende på kisten. De går i en langsom dans, med øynene festet til tåspissene, parvis på hver side og likevel hver i sær så underlig alene. Foruroligende harmonier bringer uro i rekkene, men ingen løfter blikket.
Og dette betrakter du, utenfor. I slike øyeblikk fornemmer du fugler som letter, en flokk som mørklegger jorden. Da suser det så du må bøye hodet, et brus av liv i alt det døde. På toppen rir han, han elsket alt levende. Hva mer er det å si. Han var den eneste.
Det er blitt sent. Du står med plakaten i synsfeltet. Dere trakk i hver deres ende av klessnoren, du kjenner vekten når han legger seg bakover. Han siktet langs snoren og undret seg over at den aldri ble helt rett. Du sa at nylon ville vært bedre, hyssingen kom bare til å råtne. Med hånden på lysbryteren anstrenger du blikket. Jo, det er en flekk på gulvteppet. Du bøyer deg ned, vel vitende om blodet.
|
|
|
|
|
Jeg selger min nydelige 1954 reissue Les Paul Custom 1972, etter 35 års vennskap.
