Hvem er vi som ferdes her? Vi viser oss gjennom tegn: fotspor, en sneip, gul snø. Vi har tatt spranget over grøften, huket oss under trærne og er ute av sirkulasjon. Ikke savnet, ikke funnet. Deler vi forsvinningens fryd? Vi er borte et minutt eller så, aner allerede åpningen hvor vi trer inn i samfunnet med et skyldbevisst hopp etter vårt tidsbesparende avvik. Er det et ekko av barndommens henrykkelse når vi i skjul hørte de voksnes rop? Og vi, bare vi, visste ...

Den opptrukne veien følger buens periferi. Stikkveien stikker på tvers. Den er eiken i hjulet, hverdagens skjulte diameter. Langs den ene siden ligger gjærende bakhager med hauger som syder i samvittigheten. Langs den andre vokser krattet, der alle former vises, skaperverkets fryktelige mimikk.
Det er her kampen står. Det er dette den står om.

Nå og da stanser vi som en hjort med forbeinet hevet. Og værer. Det er noe her som trekker, noe som skyver. Vi kvier oss for lysningen der fremme, vi gleder oss.
Så er vi fremme, tar spranget opp på gangveien og spaserer uanfektet, rikere på tid enn da vi forsvant.

Men av og til, i morgentrengselen på perrongen, et plutselig glimt; blader på en skulder, gjørmeranden på en sko, fuktige bukseben, en bringebærfarget hånd. Da trekker vi blikket til oss, søker verken navn eller ansikt. Vi er blindgjengerne, dem som skjærer ut.