På toget dras blikket fra avisen mot vinterlandskapet. Bør jeg si noe? Vi er så nye i dette, min venn og jeg, så ubevandrede. Snart er vi de eldste.
Det er ikke vanskelig å hente bilder fra erindringen. En frodig kvinne var hun, markant og ressurssterk, aktiv og engasjert. Med eplekinn og en trillende latter. Jeg gjenkaller det livfulle blikket, en fyldig barm under smårutete skjortestoff, moderlige underarmer. Hun favnet også meg.

Gule roser er ikke å oppdrive. Jeg tar en langstilket rød. På Vestre Gravlund suser vinteren i visne eikeblader som trassige holder stand. Kirkegården er forblåst og tom, jeg gripes av panikk, jeg er på galt sted, det er feil dag, jeg misforsto, glemte, sviktet. Men min venns bil står ved kapellet. Gjennom midtgangen aner jeg at det nesten er fullsatt. Oppe ved kisten stilner det i meg. Jeg legger rosen på lokket og nikker blindt.

En representant for Human-Etisk Forbund forretter. Hun gjør det så godt som en stedfortreder kan. Og musikken klinger godt: Orgelet spiller Eric Satie. Lars Klevstrand synger ”Men går jag över engarna”. Vi stemmer i Ulf Lundells lovprising av öppna landskap, og ser henne i somrene ved sjøen, med skautet som holdt håret fra ansiktet. Regien er hennes til det siste. Mater familias.
Vi er seks menn som bærer kisten. Tyngden av et livsløp, veven av historier, hele hennes kjølvann. En eldre herre halter på den andre siden av båren. Utenfor venter vi med kisten på en trillevogn mens følget samles. Vi stikker oss ut, er kantete mot bakgrunnen av snø. Det er som om vi er tatt ut av tiden og har gjort eikebladenes sak til vår.

Så triller vi vognen med dens mørke slep av mennesker. På den langsomme ferden står plutselig komediescenene for meg; den forvirrede flakkingen mellom gravene, peking og snuing, nye diskusjoner, det hele filmet ovenfra og hurtig avspilt; den hvite kisten hit og dit foran et utmattet følge som snart krysser seg selv. Mitt sinn har tatt til flukten. Men vi ledes trygt av kommunale representanter, overgir oss, lystrer deres minste vink. Kisten senkes halvt, slektninger griper hverandre, vinden iser i ørene.

Vi samles i hjemmet. Enkemannen synker ned i en stol, jeg husker fødselsdagen hans i sommerferiene, vi fikk pølser og brus og klatret i furutrærne med maurene. Praten tar til over klirrende asjetter.
Barnebarnet spiller fiolin. Hun har øvd intenst, skulle spille det for farmor. Hun står det gjennom. En eldre kvinne reiser seg og holder tale. Den spede stemmen svikter mot slutten. Hun ber om unnskyldning. Hun er så vakker. Sørgende blir vakre. Avkledde, skinnende, besjelede på et vis. Ansiktet overgitt sorgens minespill. Kanskje bør jeg si noe. Noe om nået, det trengs å si noe om nået, det er det eneste vi har. Jeg henter kake.

På toget hjemover har jeg sovet. Det stanser på endestasjonen. Leonard Cohens stemme  rasper i tinningen:
So come, my friends, be not afraid
We are so lightly here
It is in love that we are made
In love we disappear

Vi trår ut på perrongen til dørenes hvesing, en lang rekke fremmede, side ved side, fullkomment synkroniserte. Jeg griper meg i å stirre. We are so lightly here. Så tar vinden tak. Jeg er fremme.