|
Skrevet av Kim Borgen mandag 22. november 2004
|
|
Et viktig innslag i den kristne høytiden langt mot nord, er julebordet. Julebordet er et sosialt arrangement som innebærer en seremoniell iverksettelse av de syv dødssynder.
De fleste deltakerne har, til tross for - eller på grunn av - sin evangelisk-lutherske oppdragelse, utprøvd disse syndene i rikt monn året gjennom. Nå går man mer systematisk til verks: Misunnelse og hovmod spirer allerede før ytterplaggene glir av i garderoben, og blomstrer når ens bonete fremtoning måles mot andres. Kjenslene forsterkes gjennom hyppig inntak av såkalte forfriskninger. På stigende rus tar grådigheten over: Man har kort sagt lyst på alt - sjefen, sekretæren, svineribba, akevitten – og mye av det, gjerne samtidig. Og ved bordet råder forsoning: Gamle fiender er for venner å regne der de stråler mot en med ansiktet innsmurt i dyrefett. Fråtsingen kan vare i timer. Mennene, som i ukevis er bombardert med pirrende undertøyreklamer fra enorme boards, er nå påtakelig rastløse. Begjæret tar over når fråtsingen ebber ut. Nå er det levende kjøtt som gjelder, og dansen kan bli slitsom for hopper som ikke markerer hvor grensen skal gå: Hingstene vrinsker brunstig, og selv gamle vallaker oppfører rene tiurdansen i nyfunnet kåtskap. Det synkroniserte samværet går deretter mot sin oppløsning. Noen blir helt ut offer for kroppens autonome funksjoner, andre går over stag. På dette stadium er det vreden kan få utløp over hele skalaen fra sarkasme til de mest infame utfall, i enkelte tilfeller sågar kloring og spark. Etter dette venter den åndelige latskap, endog apati. De fleste har på dette tidspunktet sterkt nedsatt koordinasjonsevne, og enkelte reagerer ikke på tiltale eller ovennevnte kloring og slag. Dermed er man i havn med alle syv, i trygg forvissing om at Kristi blod er soning god nok. |