(Trykket i avisen Klassekampen 29/5-2006. Ikke publisert på nett.)

For tre generasjoner siden ble Omega 3-fettsyrer lagt til listen over anbefalte næringsstoffer. Ettersom fisk ble ansett som en mer velegnet kilde enn vegetabilske alternativer, ble Vestens borgere oppfordret til inntak av fet fisk og fiskeolje som et middel mot hjerte/karsykdommer og kreft. Jakten på fettsyrer medførte et overfiske som truer fiskebestander og har gjort fiskeolje til mangelvare. Utviklingen skjer på bekostning av fattige mennesker uten vår tilgang på alternative næringskilder. Den lite bærekraftige praksisen forverres gjennom oppdrettsfisk, som fortærer atskillig mer marine ressurser enn den gir.

Når norske myndigheter likevel roper på mer fisk til velfødde nordmenn, er det altså for å redusere sykdom i befolkningen. Men troen på fiskens gunstige helseeffekter har i to tiår blitt utfordret ved funn av miljøgifter. Det er våre egne utslipp som kommer i retur. Kjemikalier og tungmetaller fra produkter og avfall spises av bunndyr som igjen fortæres av fisken som havner i oss, direkte eller via oppdrettsfisk. Mange av disse fremmedstoffene brytes så langsomt ned at vi har dem livet ut, når en ser bort fra mødre som ufrivillig overfører dem til sitt barn gjennom navlestreng og bryst.

Denne utfordringen har myndighetene møtt med å utarbeide anslag over hva vi tåler av de enkelte fremmedstoffene. Den autoriserte maksdosen fordeles så på antatt inntak av de ulike matvarer, slik at en kan fastsette grenser for hver av dem. For miljøgiftene i gruppen PCB, som tross forbudet i 1980 ennå omgir oss i eldre lysarmaturer og isolerruter, regnes for eksempel at det er trygt å innta 14 picogram 1)  av den dioksinliknende typen, når en medtar inntaket av dioksiner. For andre PCB-varianter er det ikke utarbeidet en slik grense. Fordelt på en forventet årsmeny kommer fisk ut med en tillatt forurensning på 8 billiondeler dioksin og dioksinlik PCB.

Denne logikken er problematisk av flere årsaker. De fleste har vel erfart at det som var sunt i går, ikke er det i dag. Grensen for akseptabel giftdose synker med økt kunnskap. Og vi blir bare langsomt kjent med effekten av disse stoffene. Det er ikke brukt tilnærmelsesvis like mye ressurser på å anslå skadeeffekter som det er på utvikling, lansering og produksjon. Med tiden har det vist seg at mange kjemikalier er seiglivete og langsomtvirkende. Snarere enn å iaktta akutte effekter på mennesker, må en støtte seg til dyreforsøk og trender i folkehelsen. Viktige trekk er økning i flere krefttyper og i såkalte utviklingsforstyrrelser. Det er særlig de siste som uroer: Selv om både PCB og dioksiner er klassifisert som kreftfremkallende, er det større bekymringer knyttet til deres virkning på menneskets utvikling, spesielt i foster- og oppvekststadiet.
Til dette kommer det forhold at vi utsettes for en cocktail av disse stoffene. Dagens fostre har påviselig flere hundre fremmedstoffer som deres oldeforeldre var spart for. Om forskerne kunne forutsi effekten av hvert enkelt, er det ingen som gjør krav på å kjenne deres samlete virkning.
Til sist støter fordelingen av et antatt tolerabelt giftinntak på ulike matvarer mot et logisk problem som blir tydelig i kjøtt- og fiskeindustrien. Mer enn 90% av vårt PCB-og dioksininntak skjer gjennom animalsk føde. Det er fremmedstoffene i dyrefôret vi får i oss, enten de passerer fisk, ku eller høne. Fôret fortynnes i produksjonen slik at produktet ikke overstiger matmyndighetenes giftgrenser. Men en slik fortynningseffekt eksisterer ikke i menneskekroppen. Utvanning gjennom fôr- og matproduksjon gir en bredere fordeling av den samme giftmengden, legalisert ved offentlige garantier for sikker mat.

Gir dagens fiskeinntak grunn til bekymring? Hvis vi ser bort fra innvendingene over og tar myndighetenes grenser for - ja, for god fisk - blir svaret et betinget ja. Med dagens inntak av fisk og fiskeprodukter ligger vi tett opp mot det som er ansett som tolerabelt inntak av PCB og dioksiner, og en vesentlig andel av befolkningen overstiger dette nivået. Det er store variasjoner; vegetarianere får i seg langt mindre, lakseelskere mye mer. Ettersom miljøgiftene oppsamles gjennom livet, er tidlig eksponering verre enn sen. Eldre menn behøver sannsynligvis ikke bekymre seg for miljøgifter i fiskefettet. En ung kvinne bør det absolutt. Føder hun ikke barn, er hun selv utsatt for helserisikoen. Blir hun gravid, overfører hun i hovedsak risikobyrden til den førstefødte, uavhengig av hva hun spiser i svangerskapet: Det er hennes livs samlete inntak som utgjør fosterets kjemiske arv.
Barn er spesielt sårbare. De mottar større doser miljøgifter målt mot kroppsvekten enn voksne, og eksponeringen skjer i en fase som dramatisk øker risikoen for langtidseffekter. Det er en voksende skepsis til den særnorske skikken å anbefale fiskeolje til spedbarn. Ikke bare er råstoffet forurenset, men produkter er flere ganger trukket tilbake når stikkprøver har avslørt svikt i rensemetodene.

Hvorfor henviser myndighetene befolkningen til de mest forurensete næringskildene? Spørsmålet trenger seg på når en undersøker argumentene for økt fiskeinntak med mulige helserisiki i bakhodet. Kronargumentet har vært Omega-fettsyrenes undergjørende virkning. Når en konfronterer autoriserte kostholdseksperter med at vegetabilske kilder inneholder uforurensete Omega-fettsyrer, blir en gjerne møtt med påstanden om at de lange Omega 3-fettsyrene, dem kan ikke kroppen danne selv. De må inntas gjennom fisk, i sær fet fisk. Da oppstår vitterlig et paradoks, ettersom noen av de farligste miljøgiftene er fettløselige: Jo fetere fisk, desto mer Omega 3 - og PCB, dioksiner, furaner og bromerte flammehemmere.
Dessuten er Omega-argumentet svekket. Myndighetene har frafalt påstanden om at fiskespising reduserer kreftrisikoen. Når det gjelder risikoen for hjerte- og karsykdommer, avdekker en fersk gjennomgang av tidlige studier - hvorav mange norske - så mange svakheter at man verken kan konkludere med det ene eller det andre. Og påstanden om at kroppen ikke kan nyttiggjøre seg vegetabilske kilder er ganske uærbødig. Mylderet av tildels motstridende kostholdsvaner som gir folk bedre helse og lengre liv kaller på en større ydmykhet: Gitt gunstige betingelser viser organismen vår en utrolig evne til å ta til seg det den har behov for.
Nå inneholder fisk andre nyttige næringsstoffer, som eksempelvis d-vitamin, selen og jod. Men når slike kan distribueres gjennom forurensningsfrie kilder (vitamin D gjennom naturlig eller kunstig lys, selen eksempelvis gjennom nøtter, jod eksempelvis ved havsalt), blir spørsmålet påtrengende: Bør det være en statlig oppgave å øke fiskekonsumet når det belaster økosystemet, skjevdeler marine ressurser og distribuerer giftstoffer i befolkningen?

Spørsmålet blir ikke mindre viktig når en ser hvilken rolle fiskeri- og oppdrettsnæring spiller i vår selvforståelse. Fiske og fiskeoppdrett har karakter av nasjonsbyggende prosjekter med tilhørende føringer for forskning og forvaltning. I byråkratiet uttrykkes dette ved at statsansatte som skal beskytte borgerne mot skadelige matprodukter også skal bidra til produsentenes lønnsomhet. Mattilsynet skal for eksempel både legge til rette for næringsutvikling og ivareta forbrukernes interesser. Fiskeridepartementets eget forskningsinstitutt NIFES, som leverer premisser for myndighetenes avgjørelser vedrørende fisk og miljøgifter, opererte så sent som i 2004 åpenlyst med målsettingen å generere kompetanse «til fordel for norsk fiskeindustri».
Sammenblandingen av ernærings- og næringspolitikk har vært kritisert, særlig etter at den nå avgåtte NIFES-forskeren Claudette Bethune uttrykte at myndighetenes lakseanbefaling var å gamble med folks helse. Professor Henrik S. Huitfeldt ved Rikshospitalet har også vært kritisk til rådet om lakseinntak, og var tidlig ute med å påpeke den uheldige sammenblandingen av nærings- og helsepolitiske mål.
Øverst i det offentlige meningshierarkiet troner Vitenskapskomiteen for mattrygghet, som skal vurdere risiko på et fritt grunnlag for så å overlate til departementet å håndtere den. Men muren mellom vitenskap og matpolitikk forvitrer ved nærmere ettersyn. Vitenskapskomiteen befolkes i stor grad av fiskeridepartementets egne forskere, ansatt i nevnte NIFES.

Samrøren gir praktiske utslag. Norske myndigheter benytter konsekvent de mest produsentvennlige grenseverdier, som oftest under henvisning til at vi må gjøre som i EU. Disse verdiene er utarbeidet under sterkt påtrykk fra industrien, og baserer seg på en avveiing mellom hensynet til produsent og forbruker. Ettersom de tilpasses eksisterende forurensning, kan fisk, som er sterkest forurenset, selges med langt høyere giftkonsentrasjon enn kjøtt og fjærkre.
Følgen er et industrielt handlingsrom som strider mot myndighetenes helseråd: En borger som spiser de to autoriserte måltidene fet fisk i uka, risikerer å få i seg nær det dobbelte av den giftmengde myndighetene oppgir som trygg. 2)  Heldigvis ligger fiskens giftinnhold normalt godt under statens akseptnivå, men eksempelet illustrerer den fullmakt som er skjenket industrien - på befolkningens bekostning.

Det er altså mer enn hensynet til folkehelsen som bestemmer statlige kostholdsråd. Sammenblandingen av nærings- og ernæringspolitikk uttrykker et interessefellesskap mellom industrien og dem som skal kontrollere den. Fra denne symbiosen vokser en ny vekstbransje frem: Industriell rensing av forurenset føde. Når befolkningen dirigeres mot kontaminerte næringskilder, blir den også prisgitt kvaliteten på leverandørenes rensetiltak. Og en slik politikk forutsetter en massiv kontroll- og forskningsinnsats.
De som fra sine posisjoner i industri, forskning eller forvaltning har lagt sin prestisje i dette hegemoniet, vil neppe bidra til å undergrave det. Staten vil i overskuelig fremtid være industriens viktigste selger, med en faderlig holdning om ikke å skape unødig engstelse.

Men dersom de statlige formaninger i likhet med fisken bør tas med en klype salt, bortfaller fiskespising som ernæringsmessig botsøvelse. Man kan faktisk spise sjømat når en har lyst. Og det er jo som ordtaket sier: det smaker best som en sjelden blir budt.

Noter:

1) Dioksinekvivalenter, en enhet som sammenlikner med giftighetsgraden til en dioksintype.
2) En person på 60 kg som inntar to fiskemåltider a 200 g inneholdende 8 billiondeler dioksinlik PCB og dioksiner. 

FAKTA

Saken:

Norsk fiskeoppdrett har vært utsatt for kritikk begrunnet i økologi og helse.
· Professor i patologi Henrik Huitfeldt uttalte til Klassekampen den 1. mars 2005 at nordmenn spiser så mye laks at det kan føre til kreft. Han mener norske myndigheter har bagatellisert faren ved dioksiner, PCB og bromerte flammehemmere i oppdrettslaks.
· 30. juni 2005 omtalte Klassekampen forskningsstiftelsen SINTEF, som påviste at det går to tonn villfisk til å produsere et halvt tonn oppdrettsfisk. Stiftelsen karakteriserte i sitt blad ”Gemini” norsk oppdrettlaks som ”En snylter”.
· Den 17. januar i år uttalte seniorforsker Claudette Bethune til Dagbladet at myndighetene gambler med folks helse gjennom å bagatellisere og feilinformere om risikoen ved oppdrettslaks.
· I Klassekampen 1. februar varslet Folkehelseinstituttet ønsket om at norsk oppdrettslaks skal bli giftfri, hvilket betyr at laksefôret må renses for dioksiner, bromerte flammehemmere og PCB.
· Den 27. mars konkluderte Vitenskapskomiteen for mattrygghet at nordmenn generelt kan spise mer fisk, men at inntaket av fet fisk bør begrenses til maksimalt to måltider per uke.
· I denne artikkelen stiller Kim Borgen, redaktør for nettstedet www.pcb.no , spørsmålet om det bør være en statlig oppgave å øke fiskekonsumet når en tar de negative effektene for helse og miljø med i betraktningen.

Forfatteren:

Kim Borgen arbeider som nettredaktør og miljøjournalist, fra 2001 med særlig vekt på miljøgifter. Han blogger om miljøsaker på www.sendogmotta.no.