En tidligere nabo, friluftsmann og mosjonist på sin hals, valgte miljøvennlig nok toget til jobben i Oslo. Men før togturen startet han hver dag sin gamle og hostende bil for å frakte kropp og dokumentmappe til stasjonen. Det er 600 skritt. En forfriskende spasertur på fem minutter. Det er det jeg kaller Sittesjuken.

Men det trenes. Her i bygda møtes man på skoler og i forsamlingshus, som regel innenfor en radius på et par kilometer fra boligen. Men hva gjør de, deltakerne som har satt av kvelden til mosjon? De biler. Rent unntaksvis kommer noen vandrende i mørket, sjelden får min sykkel selskap av en artsfrende langs veggen. Sittesjuken.

- Det er jo tradisjon, sa en treningskamerat litt overrumplet da jeg bemerket at han ankom i sin Mercedes. Få minutter tidligere hadde jeg vinket til ham da jeg spaserte forbi hjemmet hans. Han innrømmet at 400 meters kjøring var meningsløst når han vitterlig ikke hadde noe ærend som krevde det. Og innså at det var litt latterlig når mosjon var formålet. Sittesjuken.

Men han har jo rett. Det er en tradisjon, og som tradisjoner flest går Sittesjuken i arv. Legg merke til kaoset av biler ved skoler og barnehager om morgenen, der velmenende foreldre presser kjøretøyet fram for å spare avkommet for gåing. Jo, ennå ankommer viltre unger til fots, men flokkene avtar med veksten i bilkøen. For mange barn og unge er det unaturlig å vurdere forflytning uten bil. Programmert av foreldrenes atferd søker de automatisk skyss.

Halvparten av bilturene våre er på under fem kilometer. Av den kroppslige forflytningen står bare mosjonsturen tilbake, demonstrert av innbitte stavgjengere. Begrepet ”gangavstand” er redusert til et steinkast, og holdningsendringen har store konsekvenser. I følge mannen bak Gaia-teorien, James Lovelock, inneholder atmosfæren snart det CO2 - innholdet som gjør klimaendringene irreversible. Dermed har Sittesjuken den merkverdige egenskap at dens lidelser i liten grad rammer pasienten, men alt liv som etterfølger ham.