|
Skrevet av Kim Borgen fredag 22. oktober 2004
|
Under våre to kvinnelige forsvarsministre har Norge blitt en krigernasjon. En keramiker fra Kongsberg og siviløkonom fra Ålesund brøt den mannlige rekken av tradisjonister som mente forsvar primært skjer ved landets grenser.
 Kristin Krohn Devold
Keramikeren Eldbjørg Løwer (forsvarsminister fra 15/3-99 til 17/3-00) hadde ansvaret da Norge og Nato, uten FN’s godkjennelse og i strid med folkeretten, innledet bombingen av Jugoslavia.
Siviløkonomen Kristin Krohn Devold overtok posten etter Bjørn Tore Godal den 19. oktober 2001, tidsnok til å sende norske soldater til den USA-ledede invasjonen av Afghanistan. Like USA-tro viste hun seg da amerikanerne trengte medløpere til herjingene i Irak.
Inspirert av ”Out of area”-strategien har disse damene brutt med den lange tradisjonen som tilsier at forsvar av landet skjer ved våre grenser. Det er takket være denne strategien at generalinspektør for Hæren, Lars J. Sølvberg, kan konkludere :
”Mens Norge tidligere - særlig i Libanon, men også på Balkan - har stått med forholdsvis statiske styrkebidrag over lengre tid, er innsatsen i Afghanistan preget av større bredde i bidragene.”
Denne økningen av ”bredden i bidragene” har gjort Norge medansvarlig for voldshandlinger som har ført til ufattelige lidelser uten at verden er blitt nevneverdig bedre:
I Kosovo terroriseres sivilbefolkningen av den kosovoalbanske geriljaen UCK, som fritt har kunnet organisere sine kriminelle nettverk beskyttet av amerikanske styrker under FN-flagg.
I Afghanistan regjerer de gamle krigsherrene som før, med større militær slagkraft enn regjeringens.
I Irak er uskyldige sivile drept i et antall på mellom 12.000 og 30.000 uten at målet om fred og demokrati synes nærmere. Og fremdeles er Norge med som garantist gjennom papirdeltakelse i de såkalte ”koalisjonsstyrkene”.
De amerikanske motivene bak disse krigene er i det minste rasjonelle: Kosovo er strategisk viktig med tanke på oljerørledningen som skal strekkes vestover fra Det kaspiske hav. Afghanistan ble åstedet for jakten på Osama bin Laden. Og irakerne sitter bokstavelig talt på noen av verdens største oljeforekomster.
Motivene for norsk krigsdeltakelse er ulne og alltid svøpt i humanitære vendinger, slik det passer seg for en nasjon som helst ville gitt fredsprisen til seg selv. Men Norge er en av verdens største våpenprodusenter målt mot folketallet. Vi er pådrivere for en oljebasert vekst som forårsaker lokale kriger og globale miljøødeleggelser. Og vårt ”forsvar” skal altså kunne drepe over hele verden som ledd i vestlige intervensjoner.
Dette pågår mens kvinneandelen i norsk politikk har steget til snaue 40%. Det er tydeligvis flere amasoner enn de to nevnte. Lærdommen må bli at det er liten hjelp i kvinner når de ter seg som menn. |
