Som bruker av Wikipedia , det åpne internett-leksikonet som alle kan redigere, følger jeg prosjektet med håp. Likevel sjekker jeg ofte opplysningene mot andre kilder, nettopp på grunn av det som er positivt: brukerstyringen. Jeg har naturligvis fulgt med på fagfolks vurderinger, og selv om om de har falt relativt heldig ut, er en viss skepsis på sin plass. Husets leksikon har derfor vært flittig i bruk, til tross for at det utkom i 1978.

I forbindelse med flytting oppsto imidlertid et øyeblikks kroppsarbeid med varig innvirkning på mitt forhold til Wikipedia. På den tomme parketten i vårt fraflyttede hus sto en pappeske merket «leksikon». Den så ikke fryktinngydende ut, men ganske kompakt og solid. Familien hadde naturligvis overlatt den til meg, i likhet med LP-plater, ringpermer og andre gjenstander hvis tyngde vokser kvadratisk med antallet. Jeg sukket, bøyde meg, festet rutinert grep og rykket til.

Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon består i sin første utgave av 12 bind som jeg senere har veiet til 28,8 kg. En slik tyngde er helt grei i hoftehøyde, men direkte ødeleggende nede ved anklene. Rykket varte et knapt sekund, og i løpet av denne tiden oppnådde jeg et klarsyn som ble avgjørende for min holdning til internettbaserte oppslagstjenester.

For det er mer som teller enn presisjon. Gi meg heller en fjærlett artikkel med hårreisende insinuasjoner enn bindtung pålitelighet. Store norske er i hus, men overlever ikke neste adresseendring. Nå sparer også jeg ryggen med Wikipedia.