Trykket i Miljøjournalen 11/2205 (ingen direkte link)

Vi visste hvor det befant seg, vi visste hvordan det så ut, det var enkelt å fjerne og greit å destruere. Og likevel, fem år etter vedtaket av forskriften som skulle forhindre det, flyter byggavfall med PCB fremdeles til landets avfallsplasser, der det giftige molekylet starter sin vandring via vann og luft til våre matbord.
De verste synderne er noe så dagligdags som isolerruter og lysarmaturer. Men til tross for at returordninger for lengst er etablert, fastslår Statens Forurensningstilsyn at 25 – 50% ennå dumpes. Det betyr at de hives i container og kjøres på fylling - en forurensning av et omfang som burde få alle med kunnskap om emnet til å bite knoker i fortvilelse.
Det har ikke manglet på advarsler om denne farlige praksisen. Til det har departementet tilsynelatende slått seg til ro med at innsamlingen øker. Problemet med den holdningen er at fortidens begredelighet legitimerer nåtidens sendrektighet. Siden tusenårsskriftet er det dumpet bygningsavfall med flere titall tonn PCB.
Tenk på det! Indre Oslofjord inneholder kanskje 200 kilo ren PCB. Et kjempeproblem, ja visst. Men mindre enn det som hvert år dumpes bare i form av kasserte isolerglass. Det går altså flere oslofjorder på dynga hvert år, hva PCB angår.
Det er åpenbart at noe må gjøres annerledes. Jeg mener følgende lærdommer kan vise vei:

Lærdom 1: Tvungen utskifting

I ettertid er det lett å se at staten skulle vedtatt en tvungen utfasing av alle PCB-holdige bygningsdeler, slik det er gjort med lysarmaturer. De skulle vært kartlagt, merket, registrert og fjernet innen en viss frist. Vi hadde attpå til spart et par Alta-kraftverk i strøm. I stedet fikk vi demonstrert konsensussamfunnets bakside: Bransjene gikk hele veien fra å benekte problemet til å bagatellisere det, like sikkert som de konkurransevridende effekter reguleringene ble overvurdert. Det ble stadig krevd nye utredninger. Vi kranglet eksempelvis om antallet PCB-ruter men de durte forbi oss, knust i avfallsbiler med kurs for nærmeste fyllplass. Paralyse ved analyse, heter det visstnok.

Lærdom 2: Innsamling fremfor opprydding

Alle forstår at vi må stanse ny tilførsel før vi rydder fjord og mark. Likevel er bevilgninger til avfallsinnsamling redusert i takt med prioritering av oppryddingsforsøk. Disse forsøkene bør fortsette, men ikke på bekostning av innsamling.
Dessuten må vi innrømme at vi ennå ikke har gjennomført noen ”opprydding”. Vi skyver renere masse over giftig fjordbunn og håper det beste. Mens teknologien for innsamling og destruksjon av farlig avfall fungerer, er teknikk og teknologi for opprydding av gammel forurensning ennå på utviklingsstadiet.

Lærdom 3: Ikke stol på markedet

Det er åpenbart at innsamlingsarbeidet i for stor grad har vært overlatt til markedskreftene. Sterkest kom dette til uttrykk da Børge Brende i 2002 skulle få byggebransjen til frivillig å etablere innsamling av PCB-ruter. Manglende oppslutning underminerte ordningen, og den omfattende dumpingen ble forlenget med to år før statsråden avsluttet eksperimentet med en forskriftsendring.
Når forurenserne skal rydde opp gjennom bransjestyrt innsamling, ser vi at de først reduserer anslått totalmengde og altså oppgavens størrelse. Men det bør være staten som definerer dette, ikke forurenser.
Dernest er det åpenbart at slike ordninger handler innenfor bedriftsøkonomiske kriterier som ikke alltid sikrer at miljøhensyn veier tyngst. Jeg mener miljøvernorganisasjoner eller andre miljøengasjerte bør engasjerer i styrings- eller kontrollgrupper for å motvirke dette.
Prinsippet om at forurenserne skal betale, behøver ikke innebære at de alene skal gjennomføre innsamlingen. Markedsmekanismene som brakte giften ut i miljøet, er ikke nødvendigvis best egnet til å redde det.

Lærdom 4: Ikke forutsett spleiselag

I forlengelsen av det ovennevnte ligger det at vi ikke må forutsette at forurenser – hvem nå det måtte være i kjeden fra produsent til installatør – spleiser med fellesskapet, verken når det gjelder innsamling eller opprydding. Oslo kommune har gitt opp å få kjemikaliegigantene til å betale, til tross for at man har stadfestet hvilke selskap som produserte de ulike forurensningene i havna.
Hold ideen om spleiselag intakt, men ha alternativet klart. Og alternativet er at dette må skje for fellesskapets regning, eksempelvis ved grønne avgifter. Forståelsen er større enn bransjene vil ha det til. Har du opplevd noe ramaskrik fordi vi må betale noen ekstra tikroner ved kjøp av ny isolerrute for å finansiere innsamling av gamle med PCB? Ikke jeg heller.

Lærdom 5:

Se på produktene, ikke enkeltstoffeneAvfallshåndtering handler om utrangerte produkter, ikke om enkeltkjemikalier. Det PCB-holdige avfallet inneholder også bly, kadmium, bromerte flammehemmere, klorparafiner og annet svineri. Når vi henger oss opp i ett av stoffene, går det galt. Et eksempel: Aksjeselskapet som håndterer returordningen for PCB-rutene anslo i fjor med åpenbar lettelse at noen av dem ”bare” inneholder bly! Dermed ble oppgaven deres atskillig enklere. Men vi skal da verken ha bly eller klorparafiner ut i naturen?
Denne skylappmentaliteten går langt inn i forvaltningen. Som du kan lese på PCB.no, har vi nettopp avslørt at PCB-frie ruter, som altså dumpes fullt lovlig, inneholder farlige erstatningsstoffer. Reaksjonen fra SFT tyder ikke på at dette endres uten signaler fra deg.

Lærdom 6: Styrk kontroll og sanksjoner

SFT og fylkesmennene har tidvis gjort en god jobb med å kontrollere bygge- og avfallsbransjen. Dessverre ser vi at sakene sjelden når domstolene. Når det skjer, ender det med latterlig lave forelegg. Budskapet blir at miljøkriminalitet lønner seg.
Men kontroller og sanksjoner har effekt, særlig når vi journalister bretter ut overtrampene. For enkelte aktører er det eneste som teller. Bransjene profesjonaliseres langsomt, men ennå er det mange cowboyer der ute. Så send ut indianerne.
- - - - -
Jeg skriver dette mens den første snøen pisker mot ruta i arbeidsværelset. Med pannen mot det kjølige glasset kan jeg studere aluminiumslisten mellom de isolerende glassflatene. Der står det innprentet: ”2-74 DRAMMEN”. Produsert i 1974, altså, og fullt av PCB.
Det hjelper jo ikke å bite knoker av fortvilelse. Men det hender jeg klyper meg i armen.

Kim Borgen
Redaktør www.pcb.no