Det er forsker Bjørn Egil Flø ved Norsk Senter for bygdeforskning som bruker Tines beslutning om å flytte tapperiet lenger unna økologiske melkeprodusenter til å avfyre kraftsalver mot økomat. I intervju med NRK sider han blant annet:

- Jeg er seriøst bekymra når jeg ser at vi importerer såkalt økologisk Kiwi fra New Zealand. Det er nesten så det hadde vært bedre og kjøpt en konvensjonell Kiwi fra Italia.

Flø mener at transportavstand bør telle når Debio vurderer å sette sitt godkjenningsstempel på en økologisk matvare.

Det kan godt være at forsker Flø deltar i distriktspolitisk spill arrangert av arge bønder i Sykkylven, men det fratar ham ikke et vesentlig poeng: Langtransportert mat øker energibruk og forurensning i en verden som langsomt kveles i avgasser fra økende varetransport. Hvor ”økologisk” er da den omtalte Kiwien fra New Zealand?

Miljøbelastningen ved nærings- og nytelsesmidler består av flere elementer. For det første er det nytteverdien av produksjonen. Det er jo utvilsomt mer ”økologisk” å dyrke soya enn tobakk eller sukker, for eksempel. Dernest arealbruken, som innebærer i hvilken grad produksjonen utarmer nærings- og vannressurser i området. Her er vet vi at økologisk - og særlig biodynamisk - dyrking har en stor fordel fremfor tradisjonelt landbruk. Til sist er det altså kjemikaliebruken i dyrking og fremstilling, altså både i form av sprøytemidler og tilsetningsstoffer. Det er på dette området de fleste forbrukere oppfatter fordelen med økomat, til tross for myndighetenes forsikringer om at godkjente stoffer er trygge. Og nå altså, etter forsker Fløs utspill, avstanden fra produsent til utsalg.

Så hva gjør en når en står der i butikken og veier en langtransport øko-Kiwi i hånden? Velger du den, bidrar du til økologisk drift på den andre siden av kloden, men også til forurensende langtransport. Velger du den vanlige Kiwien, reduseres transportbelastningen samtidig som du sier ja til inntak av eksempelvis sopp- og muggdrepere.

Valget kunne kanskje blitt enklere om transportavstand telte ved godkjenning av økomat. Det kunne ført til en oppblomstring av økologisk dyrking nærmere forbruken, altså i de folkerike områdene i Europa. Ettersom jordbruksarealet er begrenset, er det sannsynlig at denne økningen ville skje på bekostning av tradisjonelt jordbruk. Økobøndene i New Zealand ville fortvile mens deres italienske kolleger gnir seg i hendene.

Nå er det ikke særlig sannsynlig at transportavstand avgjør om økomat godkjennes. I følge Debio reduserer EØS-avtalen vår mulighet til å gjøre annet enn det EU bestemmer. Og da er det neppe gjort i en håndvending, særlig ettersom transportsektoren øver sterk innflytelse der i gården.

Så der står du, den bevisste forbruker, foran butikkhyllen med økomat. Den miljøvennlige løsningen er uten tvil å legge Kiwien tilbake og finne mat fra nærere trakter. Det er en smertefull påminnelse om at den beste økologiske løsningen nå og da innebærer avkall på nytelser, om så bare i form av en Kiwi fra New Zealand.