Mannen er iført blå og gul kommunedrakt og hørselvern. Innelukket i sin verden stabber han etter det virvlende løvet, som på slutten av en årelang jakt han er i ferd med å oppgi. Foran løvskyen, i utkanten av lufttrykket, klamrer bladene seg til gresset før de rykkes løs og virvler dit munnstykket peker.
Dette skjer i en park, midt i en by der mye er gjort for å drive støyen vekk og slippe menneskene til. Fredelige plasser der bilene kunne stått i kø, med brosteinbelagte stier mellom busker og skulpturer. Elvebredden er en riviera med gress og sand, skapt for flanering nå som høsten kler byen i rødt og gult.
De gjør to manns arbeid, mannen og maskinen. To sterke menn med gode river ville muligens holdt følge. Det raspende draget langs gresset. Rykket i skuldrene. Kroppens dreiing til bakre fot står på tå idet løvet løftes foran riven. Jo, to mann bør klare det.
Så hvorfor ikke? En vemmes over eksosen som driver fra ekvipasjen her i parken, en esende dis som fordriver rå høstluft. Og lyden! Man må stålsette seg mot den, gjøre den til en ulyd, en ikkelyd; alternativet er at man nynnende begynner å plukke på seg selv og ender med å dra av seg håret.
Nei, heller menn i plenpiruett til rivenes rytme. Spredte samtaler under de veldig trærne. Høstlig latter, matpakker, termos og en kjølig benk. Lukten av råte som splittes av kaffeduft.
Hvilken skjev logikk råder når vi uanfektet setter én til å forverre kloden der to kunne forbedret den? Er det mulig å ta et skritt bakover? Kunne vi si: riktignok har vi disse maskinene, men vi har også folk som savner arbeid. Gi dem en rive!

La parkene fylles av blågule menn. Eller kvinner. Studer kroppens dreiing, rykket i skuldrene, bakre tå i plenen, løvets dans foran rivene. Men la det gå langsomt. Det er ennå tid.