|
Skrevet av Kim Borgen torsdag 26. august 2004
|
Plenen var en fredfylt plett. På den myke matten kunne roen komme oss i møte; I hager og parker foldet livet seg langsommere ut. Men stillheten revnet i brølet fra armadaen av plenklippere på fri eksos. Velkommen til klippehelvetet.
 Toppen av lykke?
Og altså klipping. Jeg er selv innehaver av plen, og triller innbitt min manuelle Husqvarna til lyden av naboers motorbrøl. I nord har en eldre håndskjøvet motorklipper innhyllet min nabo i en sky av blå gass. Så snart han har gjort seg ferdig, kan jeg i sør beskue en annen herre der han troner på sin fryktinngytende traktorklipper. Støyen er til å leve med så lenge han nøyer seg med lukeparkeringer mellom bærbuskene, men når han med et håndgrep setter knivene i drift, er angrepet på Pearl Harbour i gang - i Dolby Surround.
Jeg har bodd i boligfelt med plener i kjøkkenstørrelse. Det hindret ikke beboerne i å anskaffe hver sin motorklipper. Og de kjørte på skift. For det er som en epidemi: Halvtimen etter at førstemann startet, kommer nestemann på samme idé. Og slik avløser de hverandre.
Jeg slipper ikke unna på fjellet heller. Vi holder til i en hyttegrend av det foreldete slaget, uten strøm eller annen luksus. Så hva gjør man for å vedlikeholde den vesle plenflekken mellom vakker fjellflora? Man starter et bensinaggregat for å drive den elektriske klipperen ...
En motorgressklipper av litt eldre årgang skal visstnok forurense like mye som 30 biler på tomgang. Jeg vet ikke om det forholdet ville affisert mine naboer verken her eller til fjells. Da er nok støyplagen et mer gangbart argument. Det fins faktisk en forening mot støyplager. Men protestene overdøves antakelig.
Med plenen innførte mennesket orden der kaos hersket. Det grønne teppe symboliserer mer enn noe kulturens seier over naturen. Dessverre beseiret vi også roen vi søkte på det grønne teppet.
|
