Av Karin Sveen.
Gjengitt med forfatterens tillatelse.

Jeg aner ikke hva mye av det heter, hvordan det smaker eller skal brukes. Det samme gjelder alt som er lagt ned på glass. Jeg passerer hyllerad etter hyllerad som en gastronomisk analfabet, og når jeg går hjem, har jeg det samme gamle i posen; kål, kålrot og gulrot, purre, persille og poteter. Derfor blir jeg aldri ei interessant kokke å spise middag hos. Det gjesten kan vente seg, er suppe kokt på en knoke med nevnte ingredienser. Det var festmat før, og fortsatt ingen fornærmelse å by fram. Og den lukter, den fyller hele heimen med dufter, fra jeg setter kniven i purren til jeg sluker den siste skjea; ja, lenge etterpå henger lukta igjen overalt; det lukter jord og plog av bøker og aviser, det lukter åker og eng av gardiner og gensere. Da jeg vokste opp, åt vi kål, gulrot og kålrot hele vinteren. Først når fellesferien begynte, kom tomatene og agurkene. Nå er sommeren til salgs hele året.

Aldri skulle sjansen til å spise seg frisk være større enn i dag. Men aldri har eplene vært rundere og gulrøttene rettere heller. Det ser ut som en designer har skapt dem, mer egnet til å vise enn til å spise. Frukt og grønt selges mer som symboler enn sunnhet. De er løfterike tegn på renhet og et liv uten sjukdom. Designet er så komplett at det meste ikke lukter. Ikke råtner det heller, ikke på gamlemåten. Et eple kan ligge i uker uten å endres, før det plutselig kjennes ut som en sopp. Det er som et lys er skrudd av i det.

Sannheten er at sunnheten er full av gift. Det er ingen frelse ved frukttårnet lenger.  Løsningen skal være økologisk. Det er dyrt, og mest for den marginale sjelen. Som katedral er også økologien full av kremmere. Og om den økobonden ikke sprøyter, er jorda et frø ligger i, like forurenset som lufta det strekker seg mot. Det var før ordet ble oppfunnet at maten var økologisk. Da spiste alle slik, og duften av et eple fylte huset som en paradisisk fristelse.