|
Skrevet av Kim Borgen torsdag 31. mai 2007
|
- Det var feilfritt, og du får rosett ved utgangen, lyder det over høyttaleranlegget.
Rytter og hest bøyer av mot porten, der en ny ekvipasje slippes inn på banen. Rundt oss står skogen og skjermer for den skarpe vårsola. Den ankomne rytteren nikker høflig til dommerbua før hun setter hesten i gang.
For første gang befinner jeg meg på et sprangstevne, i en kultur jeg knapt har skjenket en tanke. Med progressive briller ser jeg jo det tilstivnede ved den. Jeg kunne ironisert over den konservative kleskodeksen (engelsk rytterkostyme fra romantikken), påpekt at dette er en hobby for de velbergede (hestehold forutsetter en solid betalingsevne) og dessuten undret meg over at man farter land og strand rundt i volumøse kjøretøyer med hester på slep, jaktende på smakløse rosetter.
 Men infame innfall fordunster i den vennlige atmosfæren her mellom trærne. Samtalen går lavmælt. De fleste har åpenbart møtt hverandre slik over flere år. Ved ett av de grovhogde trebordene pågår gjensidig beundring av babyer, ved et annet utveksler hundefolket erfaringer. Uansett har alle ett øye på banen. Ungjentene dominerer blant rytterne, men også voksne viser idrettsglede. Sågar godt voksne, og flere ryttere ser ut til å være fra samme familie. Man er vennlig mot hestene, bare én gang observerer jeg et ergerlig klask. Tap tas med en helt annen fatning her enn på andre idrettsarenaer.
En kan fristes til å anta at det viktigste er å delta. Ekvipasjer som har rotet det til for seg, får en ny sjanse. Og støttende bifall når de somler seg gjennom.
Det er en hjertelig og deltakende stemning, fjernt fra den fiendtlighet som gror ved fotballbanene. Jeg blir døsig av denne roen. Selv kraften som utspilles på banen, synes behersket. Med få unntak går samarbeidet upåklagelig, og rytter og hest strekker seg tilsynelatende ubesværede mot sitt potensial. Enkelte dyr bærer mannfolk som må veie 100 kilo. Pluss utstyr. Tenk å ta det på ryggen og hoppe over meteren - ti ganger! Noen ryttere gjør feil, bommer på retningen, forveksler hindre. Da blir det ropt, velvillig: Feil bane! Det er om å gjøre å komme på rett spor, aldri for sent å ta seg inn.
Som i livet, tenker jeg søvnig. I den buddhistiske tradisjonen er livet et kretsløp, billedliggjort med livshjulet Samsara. Vi gjenfødes til dette livsløpet til vi når opplysning: Vi bærer vår byrde, forserer våre hindre, håper på velvillighet fra dem som står oss bi, igjen og igjen. Den eneste veien ut av gjenfødelse og død er utslokningen, den evige lykksalighet: Nirvana.
Her, ved sprangbanen, illustreres prinsippet; banens sirkel er livshjulet, hesten det sinn vi har til rådighet, og tilskuerne dem vi kommer i berøring med i livets løp. Vi må lære banen å kjenne. Beherske kreftene og sinnet. Deretter arbeide oss framover, overvinne fysiske og mentale utfordringer. Og tape og vinne med samme sinn. Jeg betrakter rytterne og tenker på det buddhistiske credo, medfølelsen. Kan man ane hvor langt rytteren har igjen til sitt Nirvana ved å iaktta samhandlingen med det veldige dyret?
Slik står jeg og lar sinnet duve i skyggespillet en vakker vårdag, der dempede hovslag akkompagneres av lavmælt prat. Tankene slår over i skritt. Vi vet så lite når det kommer til stykket. Selv er jeg i siste halvdel av banen. Høye hindre kan gjenstå. Men jeg er så usigelig heldig å ha en kjær som kan rope når jeg trår feil. Og hvem vet: Kanskje vanker det rosett ved utgangen. |
Over 40 prosent av skolebarna i Norge kjøres til skolen - mange av dem noen få hundre meter. Hver fjerde elev på barnetrinnet blir kjørt med privatbil til skolen selv om avstanden bare er mellom 500 meter og én kilometer. Selv når avstanden mellom hjem og skole er under 500 meter, blir 10 prosent av barna kjørt til skolen, i følge Aftenposten. 
Jeg selger min nydelige 1954 reissue Les Paul Custom 1972, etter 35 års vennskap.
