|
Asyl for fred for vår kriging |
|
|
|
fredag 29. juni 2007 |
|
Norge fører krig i Afghanistan. Med 600 soldater og seks F-16 fly er vi part i en borgerkrig i utlandet som dreper daglig. Uansett hva vi mener om f.eks. Taliban, er Norges deltakelse i strid med Grunnlovens intensjoner i § 25 og § 26, om at Norge kun skal føre ”Krig til Landets Forsvar” og ikke ”udenfor Rigets Grænser”.
Av Ole Ullern
Å føre ”Krig til Landets Forsvar” i en annen verdensdel blir å tøye begrepet «forsvar» over mange ”grænser”. ”Forsvar” er blitt til angrep. Direkte selvmotsigelse. Kriging er krig også under pene navn, inkludert ”humanitær intervensjon”. Bombing fra F-16 fly er ikke humanitært (def: ”menneskekjærlig”).
Utenriksminister Støre sa i "Urix" 21. juni at "Vår sikkerhet er faktisk avhengig av hvordan det går i Afghanistan". Det er paranoid tenkesett. Vår sikkerhet beror mer på fredelig framferd. I frykt for at Norge må forsvares senere, deltar vi i USA-startede angrep (Serbia/Kosovo, Afghanistan, Irak). Deltakelsen vår skaper sinne mot Norge. Angrepsforsvaringen skaper den faren den vil forsvare oss mot. Et selvoppfyllende paradoks der. Frykten for farer for ”vesten” tillater oss ikke kollektiv sinnsro til å se at NATOs nye ”selvforsvar av felles interesser og verdier” er blitt vanlig angrepskrig, av typen både Grunnloven og FN-pakten forbyr.
Verdens folketall utgjør over 1500 Norger. Mennesker tilsvarende 200 Norger sulter daglig. Det er umulig for Norge å ta imot alle nødlidende. Før vi slipper hit alle som vil, må verden bli likere.
Krigsnød vi er med å skape er noe annet. Å sende asylsøkere fra Afghanistan tilbake til krig vi selv deltar i, fordi vi hevder landet er fredelig, er vilt. Kan vi føre krig ”humanitært” kan vi også gi asyl humanitært.
Innrømmer Norge at flyktninger fra Afghanistan trenger redning fra krig, vedgås at det er krig i Afghanistan. Med norske militære styrker aktive, betyr det da at vi er med i krigen. Det strider mot Grunnloven - og mot norsk selvbilde som fredsnasjon. UD sliter med selvmotsigelsen.
Fornektelsen av egne krigshandlinger gjør at vi dårlig vedkjennes at noen trenger å slippe unna krigingen vår.
Uten motsetningen måtte Norge kanskje være uenig i vår allierte Bush sin uttalelse 18. juni 2002: ”Jeg vil bare at dere skal vite at når vi snakker om krig, snakker vi egentlig om fred.” Kanskje vi omvendt måtte innse at når vi snakker om militær humanitær intervensjon, snakker vi egentlig om krig. Selv med det ubekvemme i at også vi blir skurker i fortellingen da.
Fornektingen om at militær deltakelse ikke er krig, gjør at Norge ikke vil gi asyl til folk fra landet vi kriger i.
Men vi må kunne tillate opphold til dem derfra som alt er i landet. Bedre at afghanske asylsøkere her ikke fortsetter å gjemme seg ulovlig. I dag vil de heller leve som jaget vilt enn i krig.
Norge trenger klart en mer konsekvent offisiell virkelighet. Skinnhelligheten kan ellers sprekke avslørende. F.eks. om at Norge fører ulovlig krig i Afghanistan mens vi deler ut Nobels fredspris.
Politiet får ikke tak i alle som lever skjult. Nazi-politistaten fant sjelden motstandsfolk under annen verdenskrig. Da klarer ikke vårt mer demokratiske politi det. Men desperate mennesker blant oss er til stor skade for stemningene vi skal leve med.
Derfor bør de afghanske flyktninger som er her få bli. Deres bønn er forståelig for alle: ”Ikke send oss tilbake til krigen.”
|
