|
Skrevet av Kim Borgen tirsdag 10. juli 2007
|
Norske utslipp skal ned - i utlandet. Det er nemlig der vi får «mest igjen for pengene», heter det. Denne tankegangen tilsier at alle våre samfunnsinvesteringer bør tas i fattige land. Det er der vi får mest igjen, enten det gjelder veibygging, miljøtiltak eller utdanning.
Tor Linné Eriksen har en tankevekkende liten spalte i Verdensmagasinet X. I nummer 3-2007 tar han for seg argumentet om at vi skal kjøpe andre lands utslippsreduksjoner fremfor å senke våre egne utslipp. Systemet med kvotehandel har jo blitt redningsplanken for «miljøvennlige» politikere som ikke ønsker å redusere vårt hjemlige forbruk, men bruke pengene vi tjener på forurensning til å fortsette å forurense.
Eriksen bruker Siv Jensen som eksempel, men kunne like gjerne benyttet Jens Stoltenberg. Han påpeker at tankegangen er et utslag av såkalt nytteetikk eller utilitarisme - altså at vi skal la våre valg styres utelukkende av konsekvensene, som i vår tid er synonymt med avkastning.
Eriksen synes nytteetikken er en god idé, under forutsetning av at den også bestemmer øvrige samfunnsinvesteringer:
Vi venter spent på at Siv Jensen (eller andre for den saks skyld) alltid vurderer om 100 millioner ekstra på det norske helsebudsjettet kunne brukes mer «kostnadseffektivt» og komme flere til gode i form av vaksiner i Tanzania. Og gjør 10.000 kroner virkelig mer av seg som skattelette for en velstående norsking enn som tilskudd til en zambisk familie som lever på sultegrensen? Hvor kan samferdselskroner brukes mest kostnadseffektivt: en ny motorvei i Norge eller gjennom reparasjon av bygdeveier som gjør at småbønder får levert varene sine til lokale markeder i Uganda?
Vi deler Eriksens forventninger til nytteetikkens gjennomslag i norske prioriteringer.
|
- Flertallets konformitet er av naturen alltid følsomt repressiv. Derfor har flertallet aldri rett.
