|
fredag 19. oktober 2007 |
Av Vibeke Thorp, Tromsø
Trykket i Klassekampen 17/10-2007. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.
 En høstdag for noen år siden svingte en stolt jeger innom kjøkkenet mitt og klasket en gave på benken: To harer. Gleden var på hans side, men jeg takket med klump i halsen. Myke i pelsen var de, med små, søte harelabber og lange ører. Jeg sto foran min første øvelse i flåing og tilbereding av hare til viltgryte. Harepusene skulle bli til mat. Jeg svelget klumpen, tenkte at det er slik det er: Kjøtt kommer fra dyr.
Ingen vet hvor haren hopper. Til tider kom jegeren hjem uten. Rådsnar kone kvernet et stykke svin, blandet i krydder og egg, potetmel og melk. Formet farsen i hareform. Den forlorne haren ble skapt; servert med viltsaus, poteter og kokte røtter. Jegeren glemte såret manndom og ble mett. Kone slapp harepels og lange ører, kraftkoking og søl.
Eller var det slik: For allmuen var viltet byttemidler til sårt trengte handelsvarer. Hare og orrfugl ble spise for borgerskapet. Forloren hare ble allmuens trøst, en billig erstatning for haren de hadde mistet; måtte selge. Kulinarisk betegner det en imitasjon – likne på; i form - og på sausen.
På et skolekjøkken i Bergen for lenge siden, laget vi en underlig gryte med litt kalvekjøtt og fiskeboller - i brun saus. Enda vi alltid var sultne, ble det rester den dagen, til frøken Hopes indignasjon. Navnet på retten hadde stengt av mageporten: Forloren skilpadde.
Begrepene er alltid på vandring i språket. Som kulinarisk uttrykk har nok ’forloren’ mistet sin kraft, men at det er noe forlorent over vårt forhold til kjøtt i dag, kan vi være enige om. I andre kulturer kjøper du høner med kam og føttene på, lam og kje har også hodet i behold og det finnes pattegriser med bust i ørene, svanehalser og andenebb. Moderne vestlig kultur fortrenger kollektivt at T-bensteken, biffen, pizzaskinken, McBurgeren og pølsa faktisk stammer fra dyr. Slakting skjer langt fra der folk ferdes. Spør barnet hvor kjøttet kommer fra. Barnet vil svare pølsefabrikken. Det er de voksnes fortelling.
Store kjøttspisere er nordmenn blitt, men få har sett et grisehode, enda mange nyter sylte med sennep når den tid er inne. En filosof beskriver dette som kjøttets metamorfoser: Slik den lille, grå larven forvandles til en strålende sommerfugl, slik forvandler vi Dyret til velformede kjøttstykker i plastpakker, og gir dem navn med klang i: Farse. Medaljong. Tournedos. Kake.
Hvorfor? Vi vet, men vi vil ikke vite. Kanskje må vi da begynne å interessere oss for dyret i eller bak kjøttfarsen? Hvordan har produksjonen foregått? Hva har den spist? Har dyret hatt det fint mens det levde? Det er veldig godt for kjøttprodusenten å vite at du og jeg følger med, og er interessert i kjøttets tilblivelse, i ordets mange betydninger.
Her om dagen fant jeg i kjøledisken en pakke familiedeig. Det er kvernet hva-for-noe?
Sånt blir det vegetarianere av.
|
Jeg selger min nydelige 1954 reissue Les Paul Custom 1972, etter 35 års vennskap.
