Det var ikke avisen Klassekampens beretning som gjorde meg sint. Av den ble jeg bare trist. I den trykte utgaven 13. januar (dessverre ikke publisert på nett) beretter journalist Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. at George Koberidze ble drept av maskerte menn natt til 3. januar 2006.
 
Vinteren 2004 ble han arrestert i Bergen og tvangsreturnert til hjemlandet Georgia. George Koberidze fryktet for sitt liv, både fordi han var homofil og som følge av hans kritikk av styremaktene i Georgia. Landet er et av de verste når det gjelder holdninger til homofili. Så sent som i 1989 viste en måling at 45 prosent mente det var legitimt med likvidering av homofile.

George Koberidze, som hadde doktorgrad i landbruksvitenskap, ble mishandlet av lokalt politi i august 2001 etter å ha deltatt i demonstrasjoner og ytret seg kritisk til myndighetenes behandling av pensjonister. Dette kostet ham også jobben som lærer på jordbruksskolen i hjembyen. Han klarte ved hjelp av lånte penger å flykte til Danmark. Asylsøknaden ble avslått, og flukten gikk videre til Norge.

Heller ikke her ble hans redsel tatt på alvor. Vennen Helge Skurtveit mener han ikke var offensiv nok i ”markedsføringen” av sin egen sak. Avslaget ble vedtatt uten at Koberidze fikk forklare seg for noen nemnd. Etter noen dager i arresten i Bergen ble han tvangssendt til landet han fryktet aller mest. Den 3. januar i år fikk hans venner i Bergen vite at han natten før hadde blitt overfalt og knivstukket av maskerte menn, skriver Klassekampen.

Jeg legger fra meg avisen og søker på nettet, bare for å finne idrettsstjerner med samme navn. Asylsøkeren George Koberidze er ikke opptatt i norsk digital offentlighet. Skal det være så enkelt, tenker jeg forbannet.

Nei, det skal ikke det, og derfor disse ord. Jeg lyser fred over hans minne og forbannelse over vår selvgode følelseskulde. Med en unnskyldning på vegne av mitt folk sender jeg deg, George Koberidze, inn i vår digitale hukommelse.