"Tusen år og jernbjelken er en rød stripe i sanden", skrev Rolf Jacobsen i diktet "Myrstrå vipper". Setningen illustrerer hvor forgjengelig kulturen er målt mot naturen, hvor lite mennesket er i sitt veldige hjem. "Bilene ligger med hjulene i været som døde insekter," heter det  videre. Ikke bare er mennesket forgjengelig, menneskeheten skal en gang forgå. Når jordens historie skal nedtegnes, er den nakne ape en parentes.

Og vitenskapen gir poeten rett. For vi klarer ikke å ødelegge jorda, bare våre egne livsbetingelser. Gaia er et selvregulerende system med flere stabile tilstander, hvorav svært få er egnet for det skjøre mennesket.

Hva om vi ble stemt ut av våre medskapninger og skipet til galaksens avkrok for tvungen omskolering? Eller, frykt og beven, hva om vi utsletter oss selv? Blir det noe igjen etter oss? Illustrasjonen til høyre (som du kan klikke på for en større utgave) ble trykket i avisen Times of London, og har, sammen med en artikkel i New Scientist, ført til heftige diskusjoner i bloggosfæren. Jeg siterer fra artikkelen, i min oversettelse:

Hvis morgendagen gryr uten mennesker, blir endringene raskt synlige. Sett fra verdensrommet vil de kunstige lysene som opplyser natten blusse ut.(...) Uten reparasjoner og vedlikehold vil hver storm, hver flom og frostnatt gnage i stykker forlatte bygninger, og innen få tiår vil takene svikte og bygninger kollapse.(...) Lenge før noe av dette, faktisk i det øyeblikket mennesket forsvinner, vil forurensningene opphøre fra bilenes eksosrør og fabrikkenes piper og avløp.(...) Den ydmykende - og perverst trøstende  - sannhet er at Jorden vil glemme oss bemerkelsesverdig raskt.

Og visst skjer enkelte endringene hurtig, skal vi tro illustrasjonen fra Times of London. Men noen av våre misgjerninger må Gaia leve med i det som for mennesker fortoner seg som en evighet:

• Truede arter får umiddelbart bedre livsbetingelser ved menneskehetens bortgang. Og etter tre måneder er det en merkbar nedgang i luftforurensningen.
• Innen 10-20 år er den farlige klimagassen metan borte fra atmosfæren. Landsbygda er gjengrodd.
• Om 50-100 år er havets rikdom gjenopprettet, og ferskvannet fritt for nitrater og fosfater. De store byene er overgrodde.
• Etter 100-250 år kollapser de fleste bygninger, broer og dammer. Menneskets kornkamre er igjen slette og prærie.
• Innen 500 år fornyes de livgivende korallrevene.
• Om 500-1000 år har vårt organiske avfall råtnet. Mur- og betongkonstruksjoner ligger i ruiner. CO2-nivået i atmosfæren er tilbake på førindustrielt nivå.
• Innen 50.000 år er de fleste glass- og plastgjenstander oppløste. Menneskesporene er forsvunnet, og bare utgravinger vil kunne avdekke en fordums industrikultur.
• Men enkelte av våre kjemikalier har en levetid på opp mot 200.000 år. Og etter 2 millioner år er vårt atomavfall fremdeles dødelig for jordens skapninger.

Hva er slike visjoner godt for? Alex Steffen på bloggen WorldChanging mener de er som gift, og sidestiller dem med "ego-apokalyptiske" fantasier:
- De utbrer to vanvittige memer: forestillingen om kollaps som en positiv drivkraft, og ideen om at mennesket ikke er økologisk akseptabelt på denne planeten.
Steffen er bekymret for effekten på vår kultur fordi den undergraver viljen til å gjøre det bedre:
- En kultur av engasjerte og kreative optimister med visjoner om en ny og grønn fremtid produserer en helt annen verden enn en kultur av utmattede misantroper som venter på planetens nedsmelting. Optimisme er en politisk handling, i kraft av at den utfordrer status quo ved å påpeke muligheten for endringer.
Men han får svar på tiltale:
- Det er viktig å publisere slike undersøkelser, innvender Tony Fisk. - De kan bidra til noe positivt. Du føler at de fremmer uansvarlighet, jeg føler det motsatte. De tingene noen av oss ønsker å gjøre permanente, som et menneskehetens testament - bygninger, monumenter, kulturlandskap – de utviskes. Mens det ingen av oss ønsker skulle vare - farlige kjemikalier og radioaktivt avfall - det  lever lenge etter vår tid.
Og Alex Steffen innrømmer en viss fascinasjon for dommedagsscenariet:
 -Ja, det er interessant å lese historien om hvor lang tid det tar før skyskrapere blir ruiner. Men jeg ville vært henrykt over å lese historien om hva som må til for at mennesket skal trives på kloden for evig.

Og jeg aner at poeten Rolf Jacobsen, som livet igjennom advarte mot våre naturødeleggelser, ville nikke anerkjennende til akkurat dét.