Av Wenche Arff Gulseth. Tidligere trykket i Klassekampen 19. juni 2007.
Det er noe med en vandring i disse labyrintene som får følelsen av fremmedgjøringen til å bli påtrengende. Absurditeten i denne form for sirkulasjon av penger og liv og varer blir i enkelte øyeblikk glassklar og overveldende.
Hit dras altså menneskene. Flyter i strømmer mellom kassaapparatene mens de bytter pengene de har tjent fra ni til fire på øyeblikksprodukter. Produkter som ikke sjeldent er produsert av mennesker uten mange rettigheter. Produkter laget uten tanke på bærekraft og miljø. Produkter fraktet på en ressursødende måte fra fjerne strøk. Produkter som tar et lite opphold i et av våre hjem før de legger sin tyngde til vårt overveldende søppelberg.
Det forstemmende er at denne absurde runddansen synes å ligge i menneskenes bevissthet som en av eksistensens gitte forutsetninger. Vi skal jobbe og jobbe og tjene og tjene for å skaffe klingende mynt vi kan kjøpe oss tid, og lykke og ting og tang med og alt det andre vi bare må ha. For vi må jo ha - må vi ikke - for å kjenne at vi lever.
Hvordan har det blitt slik? Hvordan har vi blitt deltakere i denne kollektive bevisstløshet? Hvordan vil historien dømme oss? Vil de riste undrende på hode når de leser om vår ødeleggende ferd gjennom livet? Som møllehester går vi med skylapper i evig handlering mens noen ler mye og lenge.
Du skal ikke skite i eget reir, er det noe som heter. Men det er det vi gjør - hele tiden. For jorda er reiret og snart vil skiten muligens kvele både de handlende og de produserende og noen og enhver kan komme til å sette latteren i halsen.